Sint, skuffet, sår, overrasket, glad, positiv, forbauset, og litt andre følelser.

IMG_6011

Dette blir et ærlig innlegg. Det blir ikke pent, og vakkert. Det blir stygt, slemt og ærlig.

LP cupen gikk dritt. Hverken mer eller mindre. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Jeg feilet, jeg klarte ikke det jeg skulle. Jeg gjorde vondt verre, og jeg lot meg selv bli et dårligere mennesket.

Kjenner at jeg er så skuffet over meg selv at jeg har klump i magen, selv nå nesten en uke etter. Jepp avreagering er for bikkjer!!

Så hva skjedde? Har ikke lyst til å skrive om det, men siden jeg skulle være så forbannet ærlig så er det bare å hoppe i det.

Jeg skuffet Prima, og meg selv. Det er min store feil. Og det er en ganske stor en. Den største var at jeg ble skuffet over Prima, når jeg innså det ble jeg skuffet over meg selv.

IMG_6012

Vi skulle ha fellesdekk, jeg var veldig usikker på om jeg skulle. Men så hadde jeg fått null visst jeg ikke gjorde det…. og som vi alle husker jeg sliter med nuller.

Sum summarum, så ble Prima skittredd og stakk fra fellesdekken. Jeg kjente jeg ble kvalm av skuffelse i det det skjedde. Og var sikker ikke særlig sjarmerende når Prima kom til trygge mamma. Jeg kokte av sinne og frustrasjon når jeg gikk utav ringen, såpass at tårene kom.

Så jeg gikk vekk, nektet å prøve fellesdekk igjen. Og prøvde å puste, ikke grine og konsentrerer meg om bikkja. Så dro frem klikkeren. Det jeg liker med klikker er at du KAN trene uten følelser. Det er kun å klikke å gi godbit, ikke føl. Akkurat da trengte jeg det. Prima hadde halen mellom bena, og var ikke særlig med. Men det hjalp med en liten klikkerøkt.

Jeg var nr to ut, og måtte bare prøve mitt beste. Så vi dro inn i ringen igjen, all godfølelse var vekk. Jeg ville egentlig bare forsvinne. Men prøvde å ta det som en utfordring, og tenke at dette var god trening. Stå under marsj fikk jeg vel 7,5 på- huhu. Her blir man jommen vant til de dårlige tallene. Prima var tydelig trykket, snuste veldig under hele ståen, halen hang og hun virket forvirret. IKKE RART.

Her innså jeg at jeg var dum, og prøvde å skjerpe meg. Prima ville så gjerne.

IMG_6018

Lineføringen var visste veldig fin, men jeg følte meg nummen og borte vekk. Tydeligvis da bikkja mi går bra:) Fikk uansett ikke bedre enn 8. Så er jo misfornøyd med det også. HURRA for meg.

Men jeg er litt glad for at jeg klarte å gå inn på banen igjen, jeg fikk Prima med meg igjen. Vi jobbet oss igjennom det. Og Prima imponerer meg stadig. Den bikkja er rå. Selv med en elendig matmor.

Jeg er mest skuffa fordi jeg ikke klarer det jeg har som førsteprioritet: at vi skal  ha det kult sammen i ringen. Og jeg er skuffa fordi jeg blir så sår og hudløs i den settinga.

Om jeg er glad for opplevelsen, nei ikke i det hele tatt.

IMG_6022

Prima mitt hjertegull.

Neste dag så fikk jeg en treningsdate, så vi dro og trente litt- og da var alt så bra og riktig. Vi storkoste oss, så jeg følte vi reparerte litt igjen.

I går var vi på smellertrening, og Prima elsker det. Det er så gøy, hele bikkja lyser opp. Jeg sliter med å henge på, og være kjapp nok. Men for en deilig dag, føler at ting er i orden mellom oss. Hun er fremdeles med meg, nå må jeg bare skjerpe meg og være der for henne.

Å ha hund er følelsemessig, det er mye følelser både i trening og hverdagsliv.

Har mange tanker i hodet om vi skal forsette konkurranser, om vi bare skal hobbybasis. Hvem og hvorfor gjør jeg dette for?  Kan jeg bli bedre? Er dette en utfordring jeg takler, eller blir det bare et nytt nederlag?  Kan det blir positivt, at jeg kommer sterkere utav det- tør jeg ta sjansen?

Jeg har uansett verdens beste Prima, så er det opp til meg å være der for Prima.

Takk og farvel for denne gang.

18 tanker om “Sint, skuffet, sår, overrasket, glad, positiv, forbauset, og litt andre følelser.

  1. mintoller1

    Fint innlegg! Bra at du er ærlig! Kjenner meg igjen i mye av det spesielt med tanke på konkurranse. Ja hvem gjør jeg det for? for hunden (nææ) For meg selv? (shit nervøs men er en utfordring om man klarer å holde fokus på bikkja), for å bevise at vi duger til noe (JA, men må man vise det. man duger jo i bikkja sine øyne ved å gjøre ting den liker) og mål setter jeg meg uansett! Så tja jeg er enig. Viktig å gå i en selv, men også viktig å utfordre seg selv 😉 Syns dere er flinke og kjenner meg igjen 😀 God helg!! Stå på!!

    Svar
  2. bartemann

    Fint innlegg, jeg føler veldig med deg. Men kanskje ikke LP-konkurranse er det morsomste for deg/dere å drive med? Ikke at jeg synes du burde gi opp nødvendigvis, men det er det verdt det?

    Svar
    1. Prima Innleggsforfatter

      Takk. Jeg tror faktisk at dette er noe for oss. Tror ikke vi takler klasser høyere opp kanskje, men dette skal vi klare. Det er blitt en utfordring. Jeg gir meg ikke før jeg er på topp.

      Svar
      1. bartemann

        Var ikke ment som at det ikke er noe dere kan klare altså ^_^ Det er jeg ikke i tvil om at dere kan! Men som du sier er det viktig å ha det morro på veien dit, og når jeg leser det du skriver virker det som om du legger mye press på deg selv for å prestere perfekt.

      2. Prima Innleggsforfatter

        Jeg gjør det, og det er noe av det jeg er redd for: at presset til å være perfekt overgår det å ha det gøy med hunden min. Men jeg tror vi kan jobbe oss igjennom det.

  3. Lill-Iren

    https://hundid.wordpress.com/2013/04/29/med-sikte-pa-7an/

    Jeg synes dette blogginnlegget var så bra skrevet og jeg tror du har veldig godt av å lese det 🙂 Alt skal ikke være perfekt i klasse 1. Jeg har bestemt meg for at konkurranse skal være noe som gir meg svar på om jeg har lagt opp treningen riktig. Dersom noe ikke fungerer, hjelper det meg å legge opp treningen videre slik at det skal fungere neste gang i ringen.

    Slik som sist gang da Sara klasket ned i flatdekk hver gang hun måtte sitte litt for lenge i utgangsstilling. Det har jeg jobbet masse med nå slik at det skal fungere på neste konkurranse 🙂 Jeg tenker også alltid at min hovedoppgave er at hun skal ha det gøy i ringen. Jeg ser ikke på poeng eller dommer når vi går, jeg konsentrer meg om Sara. Hun hadde en veldig negativ opplevelse den første gang i lydighetsringen og da bestemte jeg meg for at heretter skulle hun ha en positiv følelse uansett. Og det er min oppgave. Og da har jeg ikke så mye tid til å være nervøs og bekymre meg for detaljer. Og det har jeg lykkes med, Sara trives bare bedre og bedre i ringen.

    Jeg tror Prima kunne gjort det kjempebra i cupen, men når man blir skremt og dempet er det ikke så lett og konsentrere seg. Alle har dårlige konkurranser, det er hunder og ikke maskiner, det er derfor det er så utrolig gøy de gangene det virkelig fungerer 🙂

    http://www.sivsvendsen.no/2012/01/den-som-gir-seg-er-en-dritt/

    Dette hjelper for meg å lese når jeg har «gitt opp» 🙂

    Svar
    1. Prima Innleggsforfatter

      Takk for gode råd, og fine linker. Disse skal jeg lese. Jeg har også begynt å hvordan jeg kan snu dette til noe positivt. Jeg gir meg ikke i første omgang.

      Svar
  4. kvinbi

    Huff! Jeg har vært der jeg også. Å drive med noe man brenner for å føle at man ikke lykkes setter i sving en haug med vonde følelser. Men samtidig, ikke glem at hun er ung. Dere har så vidt begynt å kjenne hverandre. Jeg tror det kan hjelpe å senke forventningene, kanskje vurdere å endre litt på småting i treningen for å bryte mønstre og starte litt på nytt? Jeg trente lenge lydighet før jeg følte meg konkurranseklar. Selv om hunden kunne øvelsene så trengte jeg mye lenger tid enn henne på å bli trygg på meg selv i øvelsene. Kanskje hjelper det å legge konkurransetenkning litt på hyllen for en stund og bare trene sammen og bygge hverandre og samarbeidet deres opp gjennom en periode? Det hjelper kanskje også å få litt rutine på seg selv, kreve litt mer av Prima (i form av litt høyere terskel for belønning)? Og ellers bare tulle og kose dere på trening.

    Det er vanskelig det der. Det er lov til å bli skuffet over både seg selv og hunden. Uten at man selvfølgelig lar det gå utover den firbente, men det ER lov å ha følelser som skuffelse.

    Jeg har ikke de mest banebrytende tipsene å komme med kanskje, men prøv å senke skuldrene, senk forventningene, gled deg over små fremskritt og ta deg tid til å avreagere å nedturer. Det er lov å være menneskelig, det er lov til å føle, det er lov til å ta seg en pause og det er lov til å prøve på nytt.

    Ikke la deg knekke av mislykkede konkurranser, de fleste som driver med lydighet opplever det mer enn én gang.

    Dere kommer dere nok over denne kneiken, bare ta tiden til hjelp 🙂 Ønsker dere masse, masse lykke til videre i treningen. Jeg har troen på dere! Klem fra meg og de firbeinte ❤

    Svar
    1. Prima Innleggsforfatter

      Takk for svar. Og du skriver mye godt og riktig. Jeg har også tenkt på saken. Og funnet noen ting som skal prøves ut, og testes. Så får vi se koss det går. Det viktigste er at jeg og Prima koser oss.
      Klem tilbake

      Svar
  5. Åshild

    Shit…! Kjenner meg så innmari igjen i mye av det du skriver! Hadde en sånn økt med trening i går. Måtte bare gi opp fordi når jeg blir så frustrert, lei meg, og sint så er det ikke noe vits! Det blir ikke noe bedre for hunden!

    Men tror det kan være viktig med slike innlegg der man viser att ikke alt går på skinner, for jeg merker med meg selv, når jeg leser og ser alle som får til ting så innmari bra, så skal jo jeg også klare det fordi det virker jo så lett…men så står jeg der da…hvordan i alle dager får alle andre til og ikke jeg??!? Men sannheten er vel at de fleste har noen slike nedturer men de er det nesten ingen som vet om!

    Synes du er kjempe flink jeg! STÅ PÅ videre 🙂

    Svar
    1. Prima Innleggsforfatter

      Veldig koselig å høre fra deg. Og takk for at du deler at det ikke går på skinner for deg også. Vi får stå på sammen- dette klarer vi.

      Svar
  6. Monica Tallhaug

    All kred til deg for et ærlig innlegg. Og godt å lese at du ikke gir opp. Jeg synes, helt ærlig, at det står respekt av at du gikk inn i ringen og gjorde så godt du kunne. Det er ikke alle som hadde gjort det. Og at du oppi alt har fokus på Prima og å jobbe videre. Det er ikke så lett å stå der med nerver og ting blir fort negativt, så å jobbe med dette og snu til positivt er bra. Du fullførte, du vet at du har en flink hund, dere har vært igjennom en utfordring og kommer styret ut av det. Jeg heier på dere videre.

    Svar
  7. Therese

    Ingen ting blir bedre av å ikke jobbe med det 🙂 Og jeg tror faktisk de aller,aller fleste av oss som konkurrerer har hatt tilsvarende følelser i ringen en eller annen gang. Kanskje ikke med nåværende hund, men jeg har ihvertfall opplevd å la egen nervøsitet ødelegge fullstendig for hunden i ringen 🙂 Det finnes mange forskjellige måter å jobbe med sånt på, men det er kanskje viktig å prøve å finne ut hva som gjør deg nervøs? Ut i fra hva du skriver, høres det ut som du har veldig høye krav til poeng? Du skriver at du vet at det er viktigere å ha det moro, men klarer du å overbevise deg selv helt om det? Selv nå som du skriver lenge etterpå skriver du at dere bare fikk 8 på en øvelse. 8 er jo ikke bare. 8 er en god karakter, men det virker ikke som du helt klarer å overbevise deg selv om det selv etterpå? Eller tar jeg feil? Uansett hva årsaken til at du blir nervøs er, så tror jeg det er en viktig faktor for å klare å løse det. Og så finne taktikker for hvordan du kan håndtere din egen nervøsitet i ringen. Får du frem litt av samme øvelse hvis du filmer treninga di og legger ut film? Jeg kjenner forøvrig folk i norgestoppen i bruks som blir så nervøse før konkurranse at de gjerne må en tur i skogen og spy før konkurransen starter, så du er langt fra alene. Og mange veldig, veldig flinke og suksessfulle blir skikkelig nervøse før konkurranse. Men de har funnet seg teknikker for at det ikke skal ødelegge for hunden sine prestasjoner. For min egen del blir jeg mye mindre nervøs av å ha full kontroll på øvelsene. Jeg vet hva vi kan og hva vi evt ikke kan like godt. Og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre hele veien. Før jeg skal i ringen overbeviser jeg meg selv om hvor god jeg er og at jeg skal inn i ringen for å vise frem hva vi kan. Vi skal ikke inn i ringen for å få høye poeng, men vi skal inn i ringen for å vise frem hva vi kan. Og jeg prøver å dempe litt andres forventning til oss. Når man har en hund som går fint på trening, eller har gjort et bra i konkurranse før, får folk ofte store forventninger til hvordan man skal gjøre det, og mange kommentarer rundt det kan ødelegge godfølelsen min før start. Da må jeg klare å snu dette i hodet mitt fra at folk har forventninger til at vi er gode. Men det er meg. Hva som utløser nervøsitet og hvordan man håndterer et er veldig forskjellig fra person til person 🙂

    Hvem er konkurranse for? Konkurranser er selvfølgelig for oss mennesker. Er det rett å utsette hundene for å konkurrere med en nervøs eier? Jeg mener ja, hvis man gjennom en prosess klarer å snu egne tanker og gjøre konkurransen positiv for hunden. De får jo ett gode ut av konkurranser de også? De får mer trening, de får utfordringer, mestring og belønning. Men konkurranse og resultater er selvfølgelig i utgangspunktet bare for oss mennesker. Det trenger ikke å bety at det er galt 🙂 Det meste du gjør med hunden din er da like mye for din egen del? Du trener ikke en hundesport du syns er kjedelig? Jeg er helt sikker på at mine hunder hadde likt agility, men det gjør ikke jeg, så de får ikke trene agility. Til gjengjeld gjør vi mye annet som jeg syns er moro og som jeg har klart å vise hundene at er moro.

    Svar
    1. Prima Innleggsforfatter

      Tusen takk for et langt og godt svar. Du har rett, jeg klarer ikke å overbevise meg selv helt ang poeng, så det må jeg helt klart jobbe med.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s