Dagen jeg har gruet meg til

Så var den her, den dagen jeg grudde meg mest til. Den dagen jeg igjen dreit på draget, og gjorde en dårlig figur på stevne. Den dagen jeg diska i rally. Er ikke sikkert dette innlegget noen gang kommer frem i lyset, jeg skjems. Jeg skjems så jævlig. Du kan dra en strofe- jammen det er jo ikke så farlig. Det er jo bare et stevne, det er jo bare, du sa jo selv at du var redd for at hun skulle gjøre feil idag, at dere ikke har trent nok. Hvorfor er du så sinna og skamfull da- sannheten- jeg vet ikke. Jeg er en dårlig taper, og en ræva vinner. Deilig å være skrudd sammen slik da gitt.

Jeg som har jobbet så jævlig mye av dette, jeg som har gitt så mye av dette. Hvorfor skjedde det?

Hva skjedde, jeg gjorde feil- ikke bikkja. Det er nesten enda flauere, jeg har ingen å skylde på. Prima var nærmest feilfri, jeg gjorde meg selv til klovn. Akkurat nå henger jeg og dingler. Affirmasjonene mine er utav døra, jeg føler meg naken og sårbar.  Jeg sliter med å komme over det som har skjedd, samtidig som jeg desperat prøver å få alt under kontroll. Få game set og mind på til idag. En del av meg har desperat lyst til å droppe å dra i dag, gjemme meg under en stein( men det er litt slitsomt det også).

Så jeg må jobbe med å få kontroll over følelsene mine fra iforgårs som lever i beste velgående i dag også, etter en slitsom natt.

Jeg har også sett for meg hvordan jeg skal takle menneskene idag, de som vil prate, kommentere, vite osv. og hvordan jeg skal ta imot kritikken fra igår. Så jeg tenker, spiser en banan feil vei( åh enda en feil:) og kjenner at magen min gruer seg til idag.

Hva jeg gjorde? jeg diska i rally for første gang. Jeg har ikke drept noen, jeg har ikke skadet meg, jeg har ikke startet krig, jeg har ikke vært i noen ulykke, jeg har ikke skadet noen andre, ingen jeg kjenner har vært i en ulykke, alle jeg er glad i er trygge og fornøyde, Prima har det godt. Jeg derimot sliter som faen over en disk i rally- derfor er jeg flau, eller burde være flau over.

Så hva er planen for idag- jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å samle meg, ta meg sammen. Men jeg må. For Primas skyld. Vi er et team!!! Dette skal vi KLARE! Man svikter ikke sin teammate. Så kom igjen!

 

4 tanker om “Dagen jeg har gruet meg til

  1. firbeintglede

    Jeg har så lyst til å bare si «det er ikke så farlig», for det ER jo ikke det – men som du sier selv så hjelper det lite. Og jeg skjønner deg så godt! Du er tøff som tørr å konkurrere, syns huske jeg har lest du tidligere har skrevet at du sa før du ikke kom til å gjøre det. Men du har hivd deg uti det likevel! Bare det er jo faktisk en seier. Så må man bare leve med at det ikke alltid går rette veien, man må gå på en smell innimellom, men så føles det ekstra bra neste gang det klaffer.

    Jeg har jo nettopp begynt å trene agility med Kenzie og merker at det er noe vi begge trives med, og som jeg i utgangspunktet tror vi kunne gjort det ganske greit i. Men jeg tror nok ikke jeg tørr å faktisk delta på en konkurranse, jeg er litt pinglete på den måten. Derfor skjønner jeg så utrolig godt følelsen du sitter med nå, for det er jo det som er min frykt også. Men man må rett og slett bare prøve å riste det av seg, og prøve på nytt.

    Svar
  2. Lola Pagola

    Hey, jeg og Casper har aldri startet i noe som helst, så du skal være stolt over at du i det hele tatt tør, og gjør det 😀 INGEN tenker at du var teit som diska, alle som driver med hundesport av noe slag har vel vært der? 😀

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s