Those frightful things….

the nerves!

De kommer når du minst aner det, snikende innpå deg. Du sitter og leser morgenavisa,drikker kaffe og tenker på helt andre ting-BOM….. der kom tanken: hva om jeg nuller på fellesdekken? og den velkjente rislinga som melder nervenes ankomst kommer i bølger.. sildrende og bølgende nedover ryggraden. Så sitter en der litt paralysert, kaffen blir kald mens en febrilsk prøver å tenke hvem en kan trene fellesdekk med…..

Kan dette hjelpe?

The secret of hapiness is freedom, the secret of freedom is courage

The best dreams happens when you are awake!

Ha mentale målsettninger, Beholde Fokus, Prestere med glede!

Your effort in itself is an success

 

Winners focus on winning, losers focus on winners

Hvis man tenker for mye, kan man finne problemer, der ikke var der i forveien.

Du må ikke starte dagen med det som gikk dårlig igår, dagen i dag er ny og frisk. Start på nytt!

You can not hide from your past,but you can use it – to improve your future!

 

 

 

 

 

Gjenta påstander for deg selv, omatt og omatt:
Vi er et team, vi klarer alt- sammen!

Frykten for å mislykkes kan sabotere talent og ferdigheter, frykt kan bekjempes!!

Vi skal gjøre det beste vi kan idag
Jeg er stolt av Prima, og jeg vet hun kan
Jeg går ut på banen med en jeg er stolt av, og gleder meg til å lykkes med
Jeg skal være positiv og begeistret uansett hvordan det går
Jeg er forberedt, og kan takle alt.
Vi kommer til å lykkes fordi vi kan og vil

Press er noe jeg føler, dermed er jeg også i stand til å kontrollere det.
Nå jeg føler jeg har kontroll, kan jeg også yte optimalt
Den som ikke snubler, lærer ikke å gå.
Jeg har ansvar for mine følelser, både positive og negative
Jeg har ansvar for at Prima får en god opplevelse

For å yte godt under press, må du fjerne presset

Kroppen din kan narre hjernen din. Oppfør deg avslappet og rolig, beveg deg som om du har ingen bekymringer, være som et løv med regndråper på..stille..

Gjør helt andre ting. Det er vanskelig å stresse over dårlig neddekk, når du skal spille ludo med en femåring.

Nervesystemet har ingen vilje eller egne ambisjoner. Det utfører bare det den får beskjed om. Visualisering og mental trening virker fordi den påvirker den autonome nervesystemet, som igjen påvirker kroppen din!

Husk du kan lure hjernen din til å tro du er den vinneren du er, istedet for å la nervene vinne over deg. Vinn over hjernen din!

Det som skjer, skjer. Ta det med i ryggsekken merket erfaring. Men HUSK å ikke la ryggsekken bli for tung med negative tankestenker. Rydd i sekken av og til- og hiv ut gammelt tankegods. Gamle tanker som hemmer, eller ikke virker må hives ut.

Definer målet ditt høyt og tydelig: Jeg vil klare å få min 160 p på neste konkurranse!

Si det gjerne høyt for deg selv: Prater høyt så Prima også hører det.

Skriv det gjerne ned på en lapp så du ser den jevnlig i løpet av dagen- doveggen er et supert sted.

Fokus på hvordan det føles når du har klart det- da skal det feires!!

Dette vet jeg at vi kan begge to, nå skal vi ut å vise at vi kan det.
Når jeg tenker meg om, så kan det være at det jeg kalte nerver…. bare er urolig mage???? Kanskje alt det popcornet jeg spiste i går kveld ikke var så lurt…..
Tudelu folkens:)

3 år

Prima ble 3 år i august, og er nå en litt mer voksen hund. Fremdels ung i hjerte og sinn:)

Herlig hund, med masse driv, lekenhet, intensitet og kjærlighet.

Vekta er ca 22,5

Her kommer litt bilder av hvordan Prima ser ut som treåring.

Ser hun har lagt seg ut det siste året.

Hun elsker fremdeles vann:)

Hun er også blitt mørkere, samtidig som hun har begynt å få hvite hår i pelsen, her og der.

Lykkepilla mi

Min beste turvenn

Fineste gullmynten i hele verden
Takk for tre fine år Prima, du er fantastisk.

PRIMA Prima

Nå er løpetiden endelig over. Så utrolig deilig. Vi har fått trent utrolig lite disse nesten fire ukene det har pågått- og enda mindre i juli. Så nå har vi hatt trenings fri veldig lenge, og det som er dumt med det er at det er så vanskelig å starte opp igjen.

Vi har blitt slappe og late begge to, Prima er endog blitt tjukk.Matmor har alltid vært litt rund, så nå er det slanking på begge to:=)

Men i helga var vi på stevne. Hadde egentlig tenkt å ikke starte, da løpetida drøyde lenger enn forventa. Men jeg skulle være med som heiagjeng. På vei dit ble jeg utfordra på hvorfor jeg ikke starta- så da begynte tankeprosessen………

Og tenkte: hvorfor ikke gjør det du er redd for? Å starte uten kontroll, lite trening, lite forberedelse, og helt plutselig.

Jeg kjente på nervene, styggen på ryggen, kontrollfriken…… og starta okke som.

Hadde gitt streng beskjed til meg selv: jeg skulle være fornøyd med alt over 5.

For de som kjenner meg så vet dere at dette var rått

Så jeg dro til fjellet, klatret det og kom ned. Vi gjennomførte! Og det endte med at vi gjennomførte til en 2.plass med 179 poeng:)

Det var utrolig morro, og uventa. Og jeg vet nå at grunntreningen sitter- Prima vet hva jeg forventer av henne i øvelsene. Det som var litt minus var at jeg satt meg foran Prima.

Prima gjorde øvelsene fordi jeg ba henne om det, ikke fordi hun hadde lyst. Men allikavel så jobber hun, for et fantastisk vesen:) Utrolig bra gjort av en sliten hund. TAKK!

I buret lå hun som en drøm, kjempedeilig å vite at der fungere hun så utrolig bra.

Det var en veldig koselig dag med fine folk rundt ringen- sola brant i nakken og alt var kos.

Neste dag var det Rallystevne, og da var jeg litt mer: siden jeg starta i går så kan jeg vel gjør det i dag også?

Den natta slet jeg med tunge tanker, nerver og styggen på ryggen- det endte med at jeg gav styggen på ryggen en på tygga- og bestemte meg for å starte. Men høy i hatten var jeg ikke.

Vi ankom, og pga litt av hvert var det ikke full kontroll på ting og tang, litt kaos. Det likte ikke kontrollfriken i meg, og dommeren visste jeg hadde kjempevanskelige baner, det var agility på samme område- så styggen på ryggen var kommet tilbake selv med knekt kjeve, og utslåtte tenner:)

Men det var varmt, brifingen gikk sånn tålig. Banen var teknisk- det passer meg bedre enn sånn hu og hei baner- perfeksjonist som jeg er. Måtte be om hjelp av en venn for plutselig kunne jeg ikke regler eller skilt eller noen ting…..

Var ekstremt obs på at dommeren var på banen før jeg entret. Kom inn, kjente nervene strammet kroppen min- og gikk. Jeg kjente på nervene og at jeg ikke likte meg- men jeg var samtidig i bobla for jeg enset hverken publikum, eller dommer. Vi kom igjennom, Prima var kjempebra, noget ufokusert- men prøvde alt hun kunne. Glemte å belønne godt, og var helt pest etter opplevelsen. Men treningskameratene på utsida sa at jeg ikke hadde disket- da var alt greit. Disk er blitt min store greie nå. Livredd for disk, kjenner jeg er kvalm bare jeg skriver det.

Igjen var jeg fornøyd med å ha gjennomført, håpet og trodde på napp- og endte på 2.plass med 197 poeng. Utrolig fornøyd, og ikke så lite sjokket over både meg og Prima.

Igjen stekende sol, kjempefint med kjente å skravle med på utsida. Men det ble fryktelig mange lange timer- var veldig deilig å komme hjem. Totalt utslitte begge to.

Men for noen fjell vi klarte å overvinne:)

Tenk som en hund

En bok av Linn Jansen.

 

Jeg var positiv til en norsk hundebok, og forventet meg  en trivelig bok med godt faglig innhold.

Bokens bilder var fine, men noen burde vært plassert annerledes da bildet ble ødelagt.

Teksten var lettlest, greit plassert og greit inndelt.

Det jeg IKKE likte var bokens innhold. Den var i stor del mangelfull, manglende innsikt i moderne hundetrening og psykologi og var ikke oppdatert. Det synes jeg er synd og skam.

Ser at en annen blogger har også skrevet om boken, hun har laget et svært godt innlegg av det, her er linken:

Bokanmeldelse: Tenk som en hund – bli en bedre hundeeier

 

Ho skriver det så mye bedre enn meg. En bok som hadde potensiale, men som falt tungt.

Kan tro flytte fjell, eller bør man selv gå til fjellet?

Jeg så på et program i går, hvor  det ble tatt opp motivasjon, mentaltrening osv.  Og hvor lite hjelp det faktisk er i disse, og at man blir lurt osv.

Først følte jeg meg faktisk truffet, og tenkte: jeg er jo en av disse. Og kanskje jeg er det.

Men jeg hevder ikke at livet ditt blir bedre, du blir rik, du får alt du vil ha e.l.

Jeg prøver bare å få deg til å ta tak i det som faktisk ofte er problemet: deg selv.

Vet for meg selv at jeg var det store problemet på stevner, hunden kunne det den skulle. Jeg ødela. Og jeg visste det. Jeg sa at jeg ødelegger for hunden min, nervene mine ødelegger for hunden min da jeg oppfører meg totalt annerledes. Jeg sa det høyt, men ante ikke hva jeg skulle til for å gjøre noe med det.

Og jeg dro på et foredrag, trolig et veldig likt et som det som ble rakket ned på i programmet- og det hjalp meg. Men er det kun blind tro som har fått meg hit?

Jeg mener selv at det er hard jobbing. Jeg tok tak i problemet, jeg delte det i mange småbiter- jobbet med hver bit( veldig ala bygge blokker i hundetrening) og puslet det sammen. Jeg fant ut at hvis jeg var mer forberedt, mer på alerten, mer fokusert og hadde orden på alt før jeg skulle i ringen- så hjalp det meg med å strukturere tankene og fokusere bedre.

Jeg tok også tak i tankene mine, og jobbet med de. Jeg laget meg mantra( selv om jeg ikke trodde på det), jeg prøvde å bevisstgjøre hvordan jeg pratet mot meg selv, og hvordan jeg så på meg selv- og ikke minst meg og Prima sammen. 

Og det fungerte. Men jeg gjorde alt arbeidet, jeg fikk bare vist hvordan man gjorde det. Så jeg gikk til fjellet selv, og klatret det. Og jeg lærte et par viktige dumme ting også.

Du kan bli for fokusert. Jeg jobbet så med tanker og mantraer at jeg til slutt var helt utslitt, overgitt og lei. For meg ble det negativt å gå å tenke på dette hele tiden, jeg ble sliten. Det hjalp ingenting at jeg feks sa: Du kan bare bli bedre og bedre – til meg selv flere ganger om dagen. Jeg ble utslitt av det. Og jeg ble også sliten av tanken: en eller annen gang må jo dette slå tilbake på meg selv, jeg kommer til å feile så. Og så dårlig samvittighet- ja men du tenker ikke hardt nok, ikke nok.

Løsningen min ble å legge hele greia vekk, puste dypt ut. Og bare være( se der – en klisje:) Når jeg ikke skal gå stevner.

Men jeg vet hvordan jeg skal tenke og trene foran et stevne, og hvordan jeg skal legge opp så jeg tror jeg lykkes. Jeg har også fått utfordret meg på mine negative tankeganger, og jeg innrømmer at jeg er like redd og frustrert over å feile nå som før. Men jeg vet også at med mine forberedelser til stevner- så er terskelen høyere for at det går bra.

Ja jeg tror at det er mange ting der ute som kan spille hjernen en puss. Men jeg tror også vi selv også kan spille vår egen hjerne et puss eller to- og klare å bli bedre.

Og siden jeg snart skal på stevne,så er det på tide å klatre litt igjen. Denne gangen er fjellet ekstra sleipt, vanskelig og hardt. Jeg gruer meg litt. Men jeg vet hva jeg har i klatresekken, og jeg vet jeg har klart det før.

 

 

Løpetid

Er egentlig bare et notat for meg selv. Prima er nå på dag 15 i løpetida, og de siste fem dagene har hun vært mye roligere enn vanlig. Jeg har nå ingen problemer med å gå tur med hun i flexiebånd- og hun bare tusler og snuser( og pisser). Trekker nesten ikke, og noen ganger må jeg trekke henne med meg.

Hun er blitt enormt matglad, alt glir ned. Men lar jeg en bolle med chips stå fremme, så er den urørt når jeg kommer hjem fra jobb. Hun stjeler ikke, og tigger ikke mer. Men er mye mer interessert i mat. Jeg kan tilogmed bruke iq leker med mat- noe som hun ikke har villet/orket prøve før. Nå jobber hun for harde livet. Men det er utrolig forskjell på hunder og raser. Dette er samme leker som jeg hadde til dalmisene, de prøvde to ganger så kunne de det, og glemte det ikke. Prima får det til,men det er like mye iherdig innsats og flaks enn at hun faktisk forstår det. Rare dyr.

Hun er rå å trene med, i både lek, og spesielt matbelønning. Er med, veldig ivrig, men mye mer ufokusert og klarer ikke helt å konsentrere seg så pirking har ingenting for seg.

Hun har blødd jevnt mye, og er flink til å vaske seg. Har ingen problemer med å ha på truse inne, eller på trening. (husker noen dalmiser som hadde laget konfetti av både innhold og truser)

Gleder meg til løpetida er ferdig, akkurat nå er det en blanding av snegle og hannbikkje jeg har:)

Pølsetanter, fuglekvidder og annet vas

Jeg liker å trene hund fordi jeg liker at jeg og hunden sammen oppnår noe.

Jeg liker å føle at vi sammen skaper noe, og at vi i det vi oppnår blir bedre sammensveiset.

Jeg liker å føle at vi er på samme lag, at vi har samme mål og forståelse av hva vi skal

Jeg liker at vi koser oss på trening, at vi har det gøy sammen, at vi med lek, morro og samspill når målene vi har satt oss.

Jeg liker følelsen av Prima som spør/krever at nå må vi gjøre noe

Jeg liker følelsen av at Prima har det like morro som jeg.

Jeg liker å tro at både jeg og Prima synes dette er morro.

Jeg liker å le på trening, jeg liker å kose meg, jeg liker å kunne være positiv, lattermild, humoristisk og impulsiv på trening.

Jeg liker at Prima er blid, sjarmerende, ivrig, tillitsfull, nysgjerrig, utforskende, prøvende, og litt vill og gal.

For å oppnå dette vil, og krever jeg av både meg selv og Prima at vi gjør dette sammen, og at vi gjør det på best mulig måte.

For meg innebærer det minst mulig straff i trening, og mest mulig positiv tilbakemelding.

Jeg har vært med på karusellen hundetrening noen år, og det har skjedd utrolig mye. Og noen ganger føles det som to steg frem, og tre tilbake. Men alt i alt er hundetrening blitt mer positivt rettet- noe jeg synes er bra.

Hvis jeg skal putte meg selv i bås så havner jeg nok i en av sidebåsene til pølsetantene. Jeg vet ikke om det er folks oppfatninger av pølsetanter som er feil, eller pølsetantene selv som drar det litt langt.

Jeg foretrekker så langt det lar seg gjøre på trening og i hverdagslivet med hunden å trene positivt.

Det fordrer av meg at jeg faktisk går inn for å se etter det positive i hva hunden min gjør av adferd, og være noen steg framfor hunden og forutse hva som kommer til å skje.

Jeg har også innsett at jeg har selv har endret måten jeg trener hund på, etter jeg fikk Prima i hus. Jeg straffer/korrigerer mer, og det kom fort.

En av hovedgrunnene til det er at hun reagerer på det, hun tåler det og jeg har blitt «flinkere» til å se «feil»hos hunden min. Hun har også så mye driv at hun gjerne vil, vil og vil litt til.

Når jeg hadde dalmatiner så kunne jeg ikke korrigere/straffe så mye- for da sa dalmisen.

Skal du leike sånn, så får du leike alene. Der måtte jeg overliste dalmisen, og finne andre måter å trykke på knappene. Det var mer utfordrende å trene dalmisen, og til tider mye mer lærerikt.

Når jeg snakker om korrigering/straff i mitt tilfelle nå med Prima. Så snakker jeg om lyd. Jeg lager en oioioi lyd som feilsignal, jeg kan endog frese sure ord, ta ho i halsbåndet,  og gi ho timeout.  Som valp har jeg endog plukket henne opp og bært henne vekk.

Det responderer Prima på, og trenger ikke mer. Men det er fremdeles ubehag/korreksjon i trening. Så ifølge pølsetanter straffer jeg hunden min.

Jeg tror at hvis en skal straffe/korrigere hund så er det mange ting som er utrolig viktig:

Rettferdig: vær rettferdig!!!!!! Straffer du fordi du mener at dette skal hunden! Eller straffer du for at du VIL at nå skal hunden kunne det! Eller har frustrasjonen bygget seg opp og du trenger en ventil???

Timing: hvis du skal straffe så gjør det i tide, og på tida! og gjør det KORT!!

Se ting fra hundens ståsted: selv om du mener at nå skal hunden kunne det, takle  det, så kan det godt være at hunden ikke synes det samme. Den personen som gikk forbi med den hunden var i dine øyne ikke noe å bry seg om- Fido synes kanskje noe helt annet. Finnes det noe du kan belønne istedet for å straffe i denne situasjonen? Hva kan du gjøre annerledes neste gang dere kommer i lignende situasjoner?

Etter straff/korrigering er det viktig at du setter hunden opp til å klare ting. Til å få belønning, til å klare noe. Gå tilbake noen hakk i treningen hvis det trengs, få masse positive opplevelser igjen. Og prøv å bruk straff/korrigering minst mulig.

En vis person sa engang: let etter det gode i ditt medmenneske. Jeg tenker sånn i hundetrening også.

Jeg kjenner til straff både psykisk og fysisk, og det tror jeg de fleste mennesker gjør. Og straff er ikke godt, særlig ikke den straffen vi ikke forstår. Den som vi selv føler vi blir urettferdig behandla av, og ikke har noe logikk bak seg. Det gjør vondt!!!

Og så er vi mennesker vi ser ting på forskjellig vis. Det jeg ser på som overslagshandling, kan en annen se på som en hund som gir fingeren. Det som jeg ser på som livsglede, kan andre se på som ulydighet. Det jeg ser på som en hund som tester og prøver ut ting, kan andre se på som en som tester grenser, og klatrer rangstige.

Gjør det som føles riktig for deg og din hund. Jeg tar mine valg, og har mitt hundehold- du gjør det samme med din hund.

Og alle hunder er forskjellige individer, akkurat som eierene.